me

Jakten på the perfect insta moment

Hvorfor poster jeg ikke oftere på businessiden min på FB?

Det lurte jeg på i dag tidlig, da jeg snøt nesen for hundrede gang og irriterte meg over en forkjølelse som ikke ville gå vekk. Og da slo det meg.

Jeg har veldig få insta-vennlige moments.

Og at jeg underbevisst venter på dem, slik at jeg også kan ha en kul businesside. Sånn som de andre.

Alt jeg ser av annonser, FB-poster og -sider er stort sett en velretusjert virkelighet med farger, poseringer og brede smil. Reiser som hentet ut av en drøm. Minneverdige opplevelser. Stålkontrolll på lys, positur og klær. Alt er timet og tilrettelagt slik at vi tenker “oi, hun har virkelig suksess”. Et liv fyllt av glede, oppturer og lykke, lykke, lykke.

Der er jeg sjelden.

Livet mitt som frilanser og skribent er sjelden slik.

Hverdagene er rett og slett i uhorvelig flertall.

Med hår som skjules under en lue når jeg leverer ungen i barnehagen (ingen insta-hårdag den dagen heller). Jobben tilbringes på 2×1 meters hjemmekontor, uten utsikt, siden det er en gammel sauna. Eller jeg flytter jobben ut på en kafé. Men hallo, hvor mange kaféjobbingsøyeblikk ruler på insta? En selfie der jeg smiler bredt foran kaffekoppen og PC-en? Yeah, right. Kunne like gjerne tatt bilde av saunaen.

Ikke er jeg ute på særlig mange happenings heller, der jeg kan posere med bredt smil sammen med kule mennesker i ditto fancy klær. For det første foretrekker jeg godstolen når jeg ikke jobber, i selskap med en god bok. Ingen insta-blinkskudd der heller. Og fancy klær er ikke endel av mitt klesskap, selv om jeg lenge har hatt en ambisjon om å oppgradere garderoben. Det faller i samme kategori som sminke og hår, der jeg fortsatt er på “need to do basis”.

Når jeg reiser, oppsøker jeg ikke vakre strender og solnedganger som gir superselfier til insta. Jeg glemmer som regel å ta bilder av fine øyeblikk før det er for sent. Og jeg tilbringer som oftest tid i bokhandler, på museer eller på den lokale puben, i selskap med en god bok. Av og til glimter jeg til. Som da jeg tok en selfie på trikken, iført 20-tallshatten min. Men jeg kan jo ikke poste det bildet hver gang, heller.

Så slo det meg da jeg lå og kavet på yogamatten i morges, mellom snyterundene, at det er hverdagen som faktisk er min Instagram. Det uglossy, uretusjerte bildet. Og er ikke det vel så viktig som glossy og velredigert? For det er faktisk i hverdagene vi lever det meste av livet vårt. Og det var en veldig nyttig påminner på en helt vanlig tirsdags morgen.

Jeg blir veldig glad for å høre dine tanker :)

Leave A Response

* Denotes Required Field