1681782

Konkursen holdt på å knekke meg

I år feirer jeg 15-årsjubileum som gründer, noe jeg er pittelitt stolt over. Men for fire år siden var jeg en hårsbredd unna å gi opp drømmen min – jeg ble nemlig slått personlig konkurs.

Jeg vet at mange tidligere trodde at jeg gikk fra seier til seier, fra spennende oppdrag til interessante muligheter. Det var det omverdenen så.

Men det har ikke vært en dans hele veien, verken på roser eller noe annet.

Først noen utrolig spennende år med nystartet oversettelsesbyrå, kunder i 40 land og klokker på veggen som viste tidssonene. Hard jobbing, uten tvil. Men gud, så moro! Jeg elsket det!

Det hadde imidlertid sin pris.

I min iver gikk jeg på en del små og store smeller (både på økonomi, firma og helse), og brant lyset ikke bare i begge endene, men prøvde å sette fyr på det på forskjellige andre steder også.

Bunnen i berg- og dalbanen kom i susende fart da jeg ble slått personlig konkurs i 2013, etter 11 år med eget firma. Da var jeg fem måneder på vei med sønnen min. Et par måneder senere satt jeg høygravid hos bostyrer og fokuserte på å komme meg gjennom dette med vettet i behold.

Erfaringene var ikke bare dyrekjøpte (som: sørg for å ha et AS, dammit!!), men jeg gikk i dørken mentalt. Mistet fullstendig motivasjonen på å drive eget, og mistet til og med trua på at jeg kunne få til noe som helst.

Lenge vurderte jeg å finne på noe annet. Fast jobb. Feriepenger. Ordnet arbeidstid. You name it. Jeg var temmelig klar til å gi opp gründerdrømmen min.

Jeg isolerte meg fra omverdenen og var rimelig usynlig i to år. Jeg skjemtes, rett og slett. Tenkte at folk ville se ned på meg hvis de visste. Så skrev en dame til meg at hun skulle ønske hennes liv var som mitt, at det gikk oppover hele tiden (det var jo det omverdenen hadde sett før jeg stengte døra).

Den dagen for to år siden bestemte jeg meg for å fortelle sannheten. Jeg la ut en offentlig video på Facebook der jeg fortalte om konkursen. Det var det jævligste jeg noen gang hadde gjort. Men det var samtidig også godt å slippe ut den slitsomme katta i sekken.

Støtten jeg opplevde etter dette, var enorm. Jeg forsto plutselig at verdenen min ikke hadde gått under likevel. Samtidig var det godt å høre at min historie hadde inspirert og hjulpet andre – TV2.no skrev om saken og den ble delt over tusen ganger på Facebook. Nå var det offentlig, og da var det ikke lenger like ekkelt. Jeg slo på lyset i de mørke hjørnene og begynte å brette opp ermene.

Den friheten som ligger i å være selvstendig, er nemlig ekstremt viktig for meg. Den berget meg nok over kneika på mer enn ett vis. Jeg kjempet meg sakte, men sikkert tilbake fra konkursen, og oversettelsesbyrået vårt klarte seg også.

I dag, fire år etter, er jeg fortsatt ikke helt i mål med opprydningen. Men mentalt er jeg ikke lenger konkurs. Jeg tok en alvorsprat med meg selv for et par år siden, og ble enig med meg selv at friheten, mulighetene og skaperkraften fikk lov å vinne over fristelsen som lå i fast jobb og feriepenger. Nok en gang.

For jeg har innsett at dette livet er for kort til å bli levd på andres premisser. Jeg vil fortsatt skape og utvikle og nyte små og store seire og kjenne på frustrasjonen over nedturene. Jeg har innsett at jeg ikke lenger er “ansettbar”, at jeg ikke kan leve med at lønnsstørrelsen, spisepauser, ferier og arbeidsoppgaver er styrt av noen andres drøm.

Jeg velger å følge min egen. Nok en gang.

 

Jeg blir veldig glad for å høre dine tanker :)

Leave A Response

* Denotes Required Field